February 2008 Archives

Hardware.no sin prisguide har flere ganger vært et kjempenyttig verktøy når man skal gå til innkjøp av PC-deler, en skikkelig flott mediespiller eller whatnot. Men gir vurderingene av nettbutikkene et riktig bilde?

Det som jeg synes er nyttig er prissammenlikninger og - ikke minst - brukeres vurdering av nettbutikkene. Jeg har selv (som mange andre) hatt dårlige erfaringer med nettbutikker, og jeg synes det er nyttig å kunne lese erfaringer folk har gjort seg. Brukererfaringer når det gjelder kundeservice og leveringstid er noe jeg vektlegger sterkt når jeg skal kjøpe inn noe nytt. Jeg kjøper ikke fra den billigste nettbutikken hvis jeg vet at de har utvist dårlig kundeservice eller har urimelig lang leveringstid.

Et eksempel

Det er viktig at inntrykket jeg får når jeg leser erfaringene er et rettferdig inntrykk. Noe jeg i lang tid har undret meg over er prisguide sin utregning av snittkarakterer. La oss se på et eksempel:

View image

Legg merke til at snittkarakter totalt er 6, selv om det er flere innlegg som gir karakteren 1. Nå er det riktignok flere erfaringer enn det som kommer frem her, men faktum er at snittkarakter totalt slettes ikke skal være 6.

Dette har blitt påpekt ovenfor prisguide.no, som har svart at det er snittkarakteren over de siste 6 måneder de regner ut. Det er jo åpenbart den første snittkarakteren de refererer til - ikke totalkarakteren. Problemet med totalkarakteren har tilsynelatende falt for døve ører.

Årsak

Om det skyldes dårlig design, mine matematikkunnskaper, en glipp i programmeringen eller om det er fordi nettbutikker bestrider innlegg har jeg ikke fått noe klarhet rundt. Mitt inntrykk er at totalkarakteren bygger på de siste 6 måneders erfaringer. Dette vil bety at de to snittkarakterene er identiske, og at dersom du legger inn et innlegg, så vil de bare ta hensyn til karakteren din i et halvt år.

Det jeg vet er at det hender at nettbutikker bestrider erfaringene som legges inn og at innlegg i visse tilfeller endres. Jeg mener prisguide.no bør ha mer åpenhet rundt i hvilken grad nettbutikkene har innflytelse og i hvor stor grad hensyn tas når innlegg bestrides. I og med at snittkarakterene ikke er åpenbare for brukerene, bør de gjøre rede for hvordan de kommer frem til disse.

Vi ble i dag kjent med en undersøkelse der det viser seg at nesten 70% av redaktører ønsker å forhådsredigere lesebrev, debatt og innlegg på deres nettsider.

Det er kanskje ikke overraskende at redaktører ønsker å bruke sin makt til å bestemme hvilket verdensbilde leserne skal få servert. Desto friere debatt, desto mer upopulære standpunkt publiseres. Dette vil reflektere tilbake på deres egen publikasjon. Så lenge de skal leve av reklame, så er det en dårlig idé å støte sine lesere. Det eneste rasjonelle er å servere den konvensjonelle sannheten i en eller annen nyanse, og luke bort upopulære meninger.

Redaktørenes ønske om å moderere debatter vitner om et syn på seg selv som en elite som står over debatten. Dette er et syn som går dårlig overens med Internets verdier om frihet, likeverdighet og åpenhet.

Verdien av en god debatt

For debatten i seg selv, så er dette uheldig. Det er selvfølgelig redaktørers rett å bestemme hva som skal publiseres, men det er udemokratisk at noen få skal sette seg over debatten. Mange tar også til orde for at brukere må registreres og på forskjellige måter verifisere hvem de faktisk er. Dette hindrer folk i å delta anonymt eller ved bruk av pseudonym.

Argumentet som brukes er å hindre mobbing, ulovlige og støtende innlegg. Dette er et kjent argument.

Verdien av en åpen og fri debatt er mye større enn det ubehaget noen kanskje kommer til å føle ved å bli støtt. Folk blir støtt av mye rart, og det er ikke en god idé å begrense debatten til en minste fellesnevner der enhver minoritets følelser skal ivaretas fremfor en god og åpen debatt.

Diskusjoner av artikler på nettaviser har stor verdi. Det er med på å gi et mer balansert inntrykk enn det artikkelforfatteren alene kan fremme. Alternative syn og bevis kan fremlegges. Vi har sett mange eksempler på dette i f.eks. norske IT-aviser på nett der det som fremstår som artikler ofte er blåkopier av et firmas pressemelding eller en interessegruppes partiske undersøkelse.

Jeg la selv inn et debattinnlegg på en norsk IT-avis i dag. Det kom opp melding om at innlegget var lagt i “kø for godkjenning”. Jeg mistet interessen før innlegget ble publisert og forlot debatten. Jeg vet ikke om det engang ble akseptert. I fremtiden bruker jeg heller min tid på andre nettsteder.

Demokratisk moderering

Den løsningen som trekkes frem i dag er enten forhåndsgodkjenning av innlegg eller overvåking av debatten og fjerning av støtende innlegg. Derav redaktørenes behov for selv å bestemme hva som er akseptabelt eller ikke før noe publiseres. Dette fører til lite engasjerende debatter der du må vente før ditt innlegg publiseres. Det er vel også blitt foreslått nattestengning av debattfora med den tanke at de som sitter oppe om natta neppe har noe seriøst å bidra med.

Jeg mener det finnes tekniske løsninger som er mye bedre egnet, og som ivaretar en viss demokratisk side ved debattene. Istedet for at én redaktør bestemmer hva som kan publiseres, så kan folk kollektivt gradere hverandres innlegg. Slashdot bruker så vidt jeg husker noe liknende i sine debatter.

Men bør ha tiltro til folks kollektive evne til selv å avgjøre hva som er god debatt. Støtende, usaklige eller ulovlige innlegg graderes med en lav poengsum, og innlegg som kommer under en viss terskel blir ikke vist med mindre brukere aktivt vil dette.

Ved å la brukere registrere kontoer under pseudonym kan også disse gis poeng etter samme modell. Brukerkontoer med lang ansiennitet og gode vurderinger vil sannsynligvis bidra positivt til debatten.

Med en slik mekanisme på plass kan man oppmuntre til bruk av f.eks. Tor for å gi brukere en større grad av anonymitet. Ved å oppmuntre anonyme debattanter kan oppmuntre flest mulig til å bidra.

Dagbladet har vel en liknende mekanisme i dag, men mitt (og mange db-leseres) inntrykk er allikevel at debatten modereres i for stor grad. De samme mekanismer som har gjort Wikipedia til et av verdens beste leksikon kan også brukes til å lage gode debatter.

Mediebransjen har nok en gang vært frempå. Denne gangen sipper de (nok en gang) over at politiet ikke vil tiltale en håndfull nordmenn som har delt filmen “Kill Buljo” på the piratebay. Politiet vil altså hverken utlevere personinformasjon eller reise tiltale mot bransjens egne kunder.

Og det er da enda godt! Det er et sunnhetstegn at politiet avviser slike saker.

Generasjonsskille

Det ironiske her er jo at filmens regissør selv er en ivrig fildeler. Det illustrerer godt hvilken generasjonskløft det er snakk om i dagens fildelingsdebatt.

Filmens regissør er vel en av våre yngste regissører. Han har allerede hatt en imponerende braksuksess. I November i fjor hadde filmen blit vist til 88 000 på kino, og solgt 62 000 DVDer. Både filmen og regissøren har en imponerende tilstedeværelse på nettet. Beundringsverdig for å være en norsk film!

På den andre siden har vi CCV og NVF. Den ene med en webside som er like stilig som en gjennomsnittlig hjemmeside var i 1998. [*] Den andre er (så vidt jeg kan se) ikke engang representert på nettet med en webside. Helt utrolig!

Evolusjon

En av disse partene er en dinosaur når det kommer til dagens teknologiske verden. (Gjett hvem!) De handler ut fra utdaterte ryggmargsreflekser. De vil saksøke sine kunder for å ta i bruk teknologi. De vil forby det som ligger i mange menneskers natur - dele kulturuttrykk med hverandre. I likhet med dinosaurene så tilhører de fortiden. Verden har utviklet seg, og det er ikke lenger plass til grådige kjemper. Før trengte vi store selskaper for å sende filmer på plastmedier rundt i verden. I dag kan hvemsomhelst gjøre det samme fra sin egen stue, soverom, kafé eller hvorsomhelst.

I dagens verden står kommunikasjon deling av kultur mellom mennesker sterkere enn noen gang. At selskaper som ønsker å hindre teknologisk utvikling, saksøke, kneble og kontrollere oss har en plass i en slik virkelighet burde være en umulighet så lenge vi har folkestyre.

Deres eneste sjanse til å overleve er ved å dominere. Ved å diktere lover og hva politi og styresmakter skal foreta seg kan de legge til rette for sin egen eksistens. Men det vil skje på bekostning av deg og meg.

Vi opprettholder ikke kunstige markeder for å beskytte produsenter av skrivemaskiner eller kriminaliserer de som har erstattet postkort med epost. Å gjøre det ville rett og slett vært dumt. Av samme grunn er det betryggende å lese at politiet har bedre ting å bruke budsjettene sine på enn å forfølge helt vanlige mennesker. Det vi ser i dag er krampetrekkene til en mediebransje der (i likhet med dinosaurene) mange vil dø ut. Det er ikke pent å se på, men det er nødvendig for at verden skal gå fremover. På den lyse siden; noen vil klare tilpassingen. “Kill Buljos” regissør nok er et eksempel på dette.

[*] CCV sin webside er riktignok skrevet i Emacs som det jo står respekt av.

Vil gjerne tipse om Software Engineering Radio. Det er en podcast (nesten den eneste så vidt jeg vet) som tar for seg en rekke temaer og intervjuer som er av interesse for oss som er involvert i programutvikling. De har fått til en god balanse når det gjelder stoffet de presenterer. Lytteren klarer å henge med, uten at innholdet blir for overfladisk eller teoretisk.

Utrolig kjekt å høre på til og fra jobb.

Da har styret rundt datalagringsdirektivet også nådd youtube.

Videoen tar opp noen typiske spørsmål rundt DLD, og noen av bortforklaringene vi ofte hører. Ta en titt, og tenk igjennom om du virkelig er en person som staten trenger å overvåke.

Har brukt litt tid på å se på ODF vs. OOXML i det siste, etter en serie innlegg på Shazad Ranas blogg. Selv sverger jeg vanligvis til LaTeX/LyX, og har fulgt Microsoft sine krumspring mest fra sidelinjen. Men all positive omtalen av OOXML har gjort meg nysgjerrig. Debatten om ODF vs. OOXML har vært kilde til mye kverulering og ordkløyveri. Jeg skal derfor ikke gå veldig i dybden på selve standardene og politikken rundt dette.

Jeg har ramlet over et interessant dokument som tar for seg de to formatene. Det er interessant fordi det tar for seg praktiske eksempler. Det er ikke like tungt som mange andre dokumenter som tar for seg standardene.

Noen vil utvilsomt hevde at jeg er partisk ved å kun ta for meg dette dokumentet, og det kan hende de har rett. Men, dette dokumentet er velskrevet og konsist. Jeg har ikke funnet noe tilsvarende som taler i fordel for OOXML. Opplys meg gjerne.

Så, la oss for et øyeblikk glemme den tunge kranglingen rundt prosedyrer og standarder i ISO og ECMA. La oss heller se på et par praktiske eksempler som tas opp i dokumentet.

Det er interessant å se på eksemplene forfatteren tar for seg. Han tar utgangspunkt i et par eksempeldokumenter og ser nærmere på XML’en som genereres.

Eksempler.

Et kort eksempel i ODF lager følgende XML:

<text:h text:style­name="P1" text:outline­level="1">
   Example document
</text:h>
<text:p text:style­name="Standard">
   This has some
   <text:span text:style­name="T1">
     bold formatting
   </text:span>
    , also some
   <text:span text:style­name="T2">
     with italics
   </text:span>
   , a
   <text:a xlink:type="simple" xlink:href="http://www.odfalliance.com">
     <text:span text:style­name="Internet20link">
       web link
     </text:span>
   </text:a>
   and a picture...
</text:p>
<text:p text:style­name="Standard">
   <draw:frame draw:style­name="fr1" draw:name="graphics1" text:anchor­type="as­char"
          svg:width="5.9929in" svg:height="5.4362in" draw:z­index="0">
     <draw:image xlink:href="Pictures/10000000000002DC00000298CDD44AEF.jpg"
          xlink:type="simple" xlink:show="embed" xlink:actuate="onLoad"/>
   </draw:frame>
</text:p>


Tilsvarende, generert av OOXML:

<w:p>
   <w:pPr>
     <w:pStyle w:val="Heading1"/>
   </w:pPr>
   <w:r>
     <w:t>
        Example document
     </w:t>
   </w:r>
</w:p>
<w:p>
   <w:r>
     <w:t>
        This has some
     </w:t>
   </w:r>
   <w:r>
     <w:rPr>
        <w:b/>
     </w:rPr>
     <w:t>
        bold formatting
     </w:t>
   </w:r>
   <w:r>
     <w:t>
        , also some
     </w:t>
   </w:r>
   <w:r>
     <w:rPr>
        <w:i/>
     </w:rPr>
     <w:t>
        with italics
     </w:t>
   </w:r>
   <w:r>
     <w:t>
        , a
     </w:t>
   </w:r>
   <w:hyperlink w:rel="rId4" w:history="1">
     <w:r>
        <w:rPr>
ODF/OOXML Technical White Paper      Page 10
          <w:rStyle w:val="Hyperlink"/>
        </w:rPr>
        <w:t>
          web link
        </w:t>
     </w:r>
   </w:hyperlink>
   <w:r>
     <w:t>
        and a picture...
     </w:t>
   </w:r>
</w:p>
<w:p>
   <w:r>
     <w:pict>
        <v:shapetype id="x0000t75" coordsize="21600,21600" o:spt="75"
             o:preferrelative="t" path="m@4@5l@4@11@9@11@9@5xe"
             filled="f" stroked="f">
          <v:stroke joinstyle="miter"/>
          <v:formulas>
             <v:f eqn="if lineDrawn pixelLineWidth 0"/>
             <v:f eqn="sum @0 1 0"/>
             <v:f eqn="sum 0 0 @1"/>
             <v:f eqn="prod @2 1 2"/>
             <v:f eqn="prod @3 21600 pixelWidth"/>
             <v:f eqn="prod @3 21600 pixelHeight"/>
             <v:f eqn="sum @0 0 1"/>
             <v:f eqn="prod @6 1 2"/>
             <v:f eqn="prod @7 21600 pixelWidth"/>
             <v:f eqn="sum @8 21600 0"/>
             <v:f eqn="prod @7 21600 pixelHeight"/>
             <v:f eqn="sum @10 21600 0"/>
          </v:formulas>
          <v:path o:extrusionok="f" gradientshapeok="t" o:connecttype="rect"/>
          <o:lock v:ext="edit" aspectratio="t"/>
        </v:shapetype>
        <v:shape id="x0000i1025" type="#x0000t75"
                     style="width:431.25pt;height:391.5pt">
          <v:imagedata w:rel="rId5" o:title="dalek"/>
        </v:shape>
     </w:pict>
   </w:r>
</w:p>


Rant.

I mitt arbeid må jeg daglig forholde meg til XML som er produsert av andre. En del av min jobb (vagt forklart) er å implementere systemer som tolker og forholder seg til en rekke forskjellige XML-dokumenter. I likhet med mange andre utviklere så har jeg sett litt av hvert når det gjelder strukturering av XML-dokumenter.

En vanlig årsak til vanskapt XML kommer av at man må forholde seg til gamle datasystemer - ofte systemer som har blitt utvidet og sklidd ut i mange år. Det innebærer vanligvis begrensninger som gjør at det ikke lønner seg å starte fra scartch og utforme XML-dokumenter fra bunnen. En vanlig løsning er å ta de eksisterende dataene som produseres, slenge på noen < og > og kalle det XML. Resultatene er dessverre i mange tilfeller gyldig, men vanskapt XML som er vanskelige å forholde seg til.

KISS.

Jeg mistenker at OOXML lider av noe liknende. Strukturen er overkomplisert, tagnavn er forkortet og vanskelige å forholde seg til. Microsoft har ikke begynt på scratch med lettforståelig XML. Det ser ut til at de enten sitter igjen med et tankesett fra sine binære dokumentformater, eller så har de gått inn for å tåkelegge dine dokumenter.

Eksempel: “</text:span>” er i større grad selvforklarende lettere å forholde seg til enn “<w:rPr>”

En (morsom?) øvelse kan være å se på koden som viser bildet i eksempelet. ODF bruker forståelige engelske ord, høyde og bredde er angitt med en velkjent måleenhet. Selvforklarende og enkelt. Tilsvarende for OOXML er ikke forståelig med mindre man har noe å slå opp i foran seg. (Jeg klarer i allefall ikke å gjette hva “path="m@4@5l@4@11@9@11@9@5xe"” skal bety uten å slå det opp.)

Et vanlig argument fra OOXML-leiren er at XML-dokumenter flest leses av maskiner - ikke mennesker. Dette er nok riktig. Men det finnes jo også utviklere som må forholde seg til dette. Bedrifter betaler lønn til utviklere som må forholde seg til et unødvendig rotete format. Utviklere av fri programvare bruker sin fritid på å utvikle applikasjoner som bruker formatet. Små grupper som blinde, svaksynte og dyslektikere trenger ofte nisjeprogrammer som forstår dokumentformatene. Det finnes hackere og nerder som gjerne vil vite hvordan dokumentformatene er satt sammen. Det er ikke en fruktbart strategi å obfuskere dokumentene og heve terskelen for folk som vil se hvordan dokumenter egentlig ser ut.

Argumenter andre veien kjenner jeg egentlig ikke til. (opplys meg gjerne!) For en datamaskin er det (nærmest) likegyldig om den behandler XML som er lettforståelige for mennesker eller obfuskert. Så lenge det er XML vil det gå ut på det samme. Formatene komprimeres, så forkorting av tagger har minimal effekt når det gjelder størrelsen på dokumentet.

Litt mer rant om debatten rundt datalagringsdirektivet.

Aftenposten publiserte et innlegg av sjef i Økokrim, Einar Høgetveit som er ganske interresant.

Et av argumentene for direktivet er som kjent at det skal være et verktøy for å oppklare “alvorlig kriminalitet”. Det skal altså (i utgangspunktet) bare brukes i saker der det er snakk om alvorlig kriminalitet. Det er derfor interresant å lese hvordan sjefen for Økokrim (allerede før direktivet er innført!) tar til orde for å flytte grensen enda et hakk. Eksempelene han bruker går ikke på f.eks. globale terrornettverk eller barnemishandlere som opprinnelig var påskuddet for direktivet. Eksemplene går på mer eller mindre hverdagskriminalitet som identitetstyveri og hackerangrep.

Ikke engang politiet ser på dette direktivet som noe som vil fungere slik det er ment. Det handler ikke om å få has på alvorlig kriminalitet - det handler om å kontrollere deg, meg og småkriminelle. Direktivet vil knapt ha noen funksjon når det gjelder dets opprinnelige målsetting!

Det er også artig å lese hans argument som bygger på at informasjonen ikke lagres hos politiet, men hos teleoperatørene. Han argumenterer med at folk allerede stoler på disse selskapene, og en eventuell lekasje vil være så alvorlig at det ønsker ikke selskapene.

Vi som ikke deler Økokrims skylapper husker sikkert at mer enn 100 000 personer fikk sin personlige informasjon delt ut til hvemsomhelst av flere teleselskaper. Og dette skjedde for bare noen få måneder siden! Økokrim var kanskje så raske med å henlegge saken at dette ikke nådde sjefen. De som har (og kommer til å) blitt utsatt for identitetstyveri og svindelforsøk derimot vil neppe føle seg like tilfreds med at all kommunikasjon og all aktivitet på nettet er i hendene på de samme teleoperatørene. De vil neppe like at politiet ikke nøler med å granske deg dersom de mistenker deg eller noen du har vært i kontakt med for å være småkriminelle.

Våknet til en god nyhet i dag tidlig. NRK rapporterer sammen med flere nettaviser at nordmenn “Sier nei til mer overvåking”. Det tente et lite håp i meg om at norge kanskje skulle klare å si nei til EUs datalagringsdirektiv. Men, nei.

Følger diskusjonen på EFN-listen utover dagen. Der kommer det frem at av 2000 spurte, så var det 26 nordmenn som i det hele tatt tok seg bryet med å svare på spørsmålene. Man kan anta at disse 26 allerede er engasjert i personvern siden de gadd å svare. De resterende 1974 er neppe særlig interresert og mente vel de hadde bedre ting å gjøre. Den foreslåtte alternative tolkningen; at av 2000 nordmenn så er det 26 som er interessert i temaet personvern må da være mer korrekt. Det støtter i allefall mitt inntrykk om at flertallet (i dette tilfellet 97.4%) er uengasjerte sauer som ikke kunne brydd seg mindre om de overvåkes eller ikke.

Jeg skal ikke påstå at jeg er veldig stødig innen statistikk. Men det å presentere dette som fakta er rett og slett flaut. La oss nå overlate det å fabrikere statistikk for å få frem sympati for en sak til BSA, IFPI og RIAA.