March 2008 Archives
Apropos interaktivitet og egenskaper ved norske nettaviser. Jeg har inntrykk av at aviser som satser på feedback fra brukere, debatt og interaktivitet vinner frem.
(Det som står under er personlige (subjektive) inntrykk. Hvis det finnes statistikk eller trender for besøkende på disse nettstedene så er jeg veldig interessert)
Et par eksempler:
Jeg synes dagbladet fremstår som en mye bedre avis i dag enn tidligere. Mitt inntrykk av VG er derimot at de henger etter. De satser mindre på involvering og engasjering av brukerene. Dagbladet har et relativt godt kommentarsystem, engasjerte brukere, og viser til og med trackbacks på artikler.
Jeg ser noe liknende med computerworld kontra digi. Digi har mye gode debatter. Når det gjelder computerworld så oppdaget jeg for en tid tilbake at min kommentar ble holdt igjen for moderering. Jeg har ikke postet der siden og poster heller på digi. Artikkelene hos computerworld blir dermed også mye mindre interessante. Jeg synes ofte debatten er mye mer interessant enn selve artikkelen.
Det er tydelig at digi legger til rette for debatter og har som oftest gode debatter rundt artikkelene. For å håndtere uønskede innlegg kan brukere rapportere disse inn.
Computerworld satser åpenbart ikke på dette. Her vises ikke innleggene med en gang. De modereres og vises ikke før de er godkjent. Som vi ser på digi så foregår debatten vanligvis maks et par dager. Tregheten hos computerworld fører til at saken har forlatt førstesiden og er “død” innen noen rekker å starte en debatt. Computerworld sine tiltak for å hindre uønskede innlegg har drept hele debatten.
For min del fremstår VG og computerworld som taperne. Dette betyr at jeg sjelden besøker disse nettsidene. Felles for digi og dagbladet som jeg heller leser er et fokus på debatt der brukermoderering og flagging av dårlige innlegg velges fremfor en tregere redaktørstyrt debatt.
Det hadde vært gøy å se statistikk over trender på disse nettstedene. Så kan vi se om det faktisk er en trend eller om det bare er jeg som er blitt gammel og sær.
Som Anders Brenna skriver på digi.no så avgjorde Standard Norge at Norge skal gå for OOXML som ISO-standard. Nå som mer opplysninger kommer ut fra de som deltok på møtet i går så virker avgjørelsen mer og mer suspekt.
Martin Bekkelund skriver mye om hvordan møtet foregikk. Det ser ut til å ha foreløpt ca slik:
- Møte med alle medlemmene. Her er det stor motstand mot OOXML som en ISO-standard.
- BRM-deltakerne ble satt ned sammen med tre representanter fra Standard Norge. Her kommer de heller ikke til enighet. Her deltar også Microsofts to menn.
- Standard Norge sitter igjen og tar beslutningen på egenhånd.
Det er på punkt 3 her at det utrolige skjer. Standard Norges representanter kommer på en eller annen måte frem til at de skal gå mot de fleste medlemmenes syn og stemmer til fordel for OOXML.
Avgjørelsen ble som jeg skrev i går tatt med begrunnelsen at OOXML som en ISO-standard er å foretrekke fremfor at den forblir en ECMA-standard. Det minste ondet er altså at brukerne blir påtvunget en ISO-standard heller enn en ECMA-standard.
Denne strategien om taktisk stemmegivning ble i følge Geir Isene nevnt av SN sin mann mot slutten av møtet og aldri diskutert.
Dette er helt vanvittig. SN bestemmer seg for å endre premissene etter selve møtet! Geir skriver det best i sin epost til EFN-listen:
Når dette så ender opp som Standard Norges begrunnelse for sin stemme, så har administrasjonen her kuppet hele prosessen med et argument som ikke har vært diskutert. “Løsningen” som her har blitt valgt kan nok synes som en god utvei for Standard Norge. Det vil dog vise seg at denne tilsynelatende gylne middelvei nok bedre kan beskrives som å kjøre av veien.
Standard Norge sin “begrunnelse” i denne avgjørelsen holder ikke vann. Det er slettes ingen begrunnelse. Det er en unnskyldning de har kommet på for å forsøke å rettferdiggjøre sine handlinger. De forsøker å unnskylde det faktum at de kaster prinsippene om konsensus på sjøen og kaprer hele avgjørelsen selv.
Anders Brenna synes åpenbart at det var gøy å kunne rope “First!” i denne saken. Han er en dyktig skribent på digi og jeg håper han (eller andre) ser sitt snitt og utøver sin journalistgjerning ved å gå denne saken etter i sømmene. I følge tilbakemeldingene fra møtet så er avgjørelsen i realiteten tatt ene og alene av Ivar Jachwitz, Bjørnhild Sæterøy og Marit Sæter. Anders har tidligere skrevet om mistanken om urent spill i SN. Noe klarere indisium enn det faktum at disse tre fra SN landet på denne avgjørelsen får man ikke.
Update: Det ser ut som at computerworld var først ute. Jeg håper allikevel andre it-journalister også vil undersøke hva det er som har skjedd.
Og da er det altså klart at standard Norge allikevel går for OOXML som en ISO-standard. Begrunnelsen er i følge pressemeldingen at den har bedre forutsetninger som en ISO-standard enn som en ECMA-standard som den er i dag.
Som Fredrik Nilsen påpeker så får vi følge av flere andre nordiske land.
Mitt første inntrykk er at hvorvidt en standard er god eller ikke betyr lite så lenge den som en ISO-standard er (marginalt) bedre enn alternativet. Dette virker rett og slett merkelig.
Det skal iallefall bli interessant å gå gjennom begrunnelsen og følge diskusjonen som helt sikkert kommer. Mer rant følger sikkert.
Nå skal det straks stemmes om hvorvidt OOXML er verdig en ISO-standard. Vi skal avgjøre om det vi hadde å utsette på standarden sist er tatt hensyn til, eller om vi skal la ECMA gjøre et nytt forsøk - denne gang utenom “fast track”.
I den forbindelse er det greit med litt ettertanke. Jeg har sett på Standard Norge sin pressemelding fra august 2007 da vi stemte “nei med kommentarer og forslag til endringer”. Det som var klart den gang var at OOXML hadde store mangler som måtte utbedres dersom Norge ville godkjenne det som en standard.
Standard Norge skriver i pressemeldingen at kriteriet for at Norge skal gi et “ubetinget ja” er at Norge sine kommentarer er blitt tatt hensyn til.
I det lyset er det spesielt interessant å lese utkastet til et åpent brev. Det er undertegnet av de (etter min mening) mest respektable menneskene i det norske IT-miljøet. Jeg talte 21 navn i alt og de er alle medlemmer SN/K185.
Der kommer det frem at fire av norges kommentarer ikke er blitt tatt hensyn til i det hele tatt! Det overasker meg veldig etter å ha lest hvor ekstatisk fornøyd BRM-delegasjonen var etter BRM-møtet i Geneve. De meldte at norges kommentarer hadde fått en “god” gjennomgang. De som ble diskutert fikk “grundig behandling”.
Allikevel så har altså fire såpass graverende kommentarer ikke blitt utbedret i henhold til Standard Norges ønsker?
Hvorvidt norges BRM-utsendinger kanskje var litt sveiseblinde med tanke på hva de fikk utrettet kan jo diskuteres. Det som iallefall er sikkert er at norges punkter åpenbart ikke er tatt hensyn til i en tilfredsstillende grad. Skal vi da ta Standard Norges pressemelding fra 2007 på ordet, så blir vi nødt til å avvise OOXML denne gangen.
Dagbladet har skrevet om OLPC-prosjektet og XO-1-laptopen. Når det gjelder OLPC-prosjektet, så er all god omtale vel fortjent. Prosjektet er ganske enestående når det gjelder nytenking og innovasjon. Formålet er det heller ingenting å si noe på. Å hjelpe barn har de færreste noe å utsette på.
XO-1 er som kjent en imponerende liten maskin. Men, det jeg har latt meg imponere over er ikke selve PC-en, men nytenkningen og innovasjonen OLPC-prosjektet har stått for. Det er gjort en rekke geniale avgjørelser for å senke listen slik at flest mulig kan nyte godt av datateknologien.
Hardware og energiforbruk
Den mye omtalte sveiven som var planlagt tidlig i prosjektet har fått mye omtale. Nå skal vel opplading ved håndsveiv eller benbruk være tilleggsutstyr. Men det at en laptop kan lades opp med en enkel sveiv er i seg selv imponerende. Det forutsetter et veldig lavt energiforbruk. Når OLPC fikk gjennomgå i artikler for et par år tilbake, så var det vel ingen laptopper som kunne matche OLPC når det kom til energiforbruk. Selv i dag så kan vel de færreste stille opp mot XO-1 i denne kategorien.
Dagens modell har ikke sveiven som standardutstyr, men skal enkelt kunne lades opp ved å bruke solceller eller “alt” som kan gi 10-15V. Man trenger altså ikke utbygd elektrisitet der laptopen skal brukes. Det holder med et dieselaggregat, noe som er mer vanlig i landsbyer som ikke er koblet til elektrisk nett.
Skjermen og muligheten får å kjøre mesh-nettverk er også kule features. Også her har det vært en prioritet å spare energi. CPU skrus av når den ikke har noe nyttig å gjøre (ypperlig for ebooks) og nettverkschipene kan arbeide i stor grad uavhengig av CPU. Man skulle tro dette også var prioritet på “vanlige” bærbare, men det er tydelig at OLPC har funnet rom for forbedringer.
Det at de har fått energiforbruket ned til noen få watt er imponerende. Det er kanskje den største fremskrittet vi har sett i det siste når det kommer til laptoper.
Simplisitet
XO-1 er modulbassert. Den skal kunne tas fra hverandre med en enkel Phillips skrutrekker. Terskelen senkes når det kommer til reparasjon og oppgradering av laptopen. Får du tak i en reservedel, så kan hvem som helst bytte den. Det krever ikke eget utstyr eller spesiell kunnskap.
Sammenliknet med vanlige laptoper så er dette en liten designrevolusjon. Laptopper har lenge vært relativt vanskelige å bytte deler på. Mitt inntrykk er at det har vært lite standardisering komponenter. Det kan fort bli kronglete dersom du er uheldig og må bytte noe - hvis du i det hele tatt finner riktige skrutrekker(e).
Ikke bare en PC
Og det er dette som skiller OLPC-prosjektet fra konkurrentene som oftest nevnes. Eee og Classmate er rene komersielle prosjekter - de selger PC’er for å tjene penger. (Det er i allefall mitt inntrykk - rett meg gjerne).
OLPC handler om mye mer enn selve PC’en. Det handler om å la barn eie teknologien, ha mulighet til å skape og videreutvikle sitt verktøy. Det handler om å la barn kommunisere og bruke teknologien slik de selv vil. OLPC har et oppdrag som går utover det å pushe PC’er. Jeg tror ikke det samme kan sies om Intel og Asus.
Og man kan jo spørre seg om konkurrentene - f.eks. Classmate hadde dukket opp om det ikke hadde vært for OLPC. Vi har i dag 45 mer eller mindre liknende prosjekter. Selv om OLPC i seg selv skulle floppe når det kommer til salgstall og hvorvidt de klarer å presse pisen ned til $100, så har de allerede vunnet. De har demonstrert at bærbare PC’er med ekstremt lavt energiforbruk kan produseres. De har bevist at man kan benytte nettverk og elektrisitet på steder med minimal infrastruktur. De har banet veien, og tatt i bruk teknologi og design som vil komme andre bærbare PC’er til gode. Det virker også som at de har skapt et marked for billige bærbare PC’er som kan brukes i undervisning i fattige land.
New York Times har en interessant artikkel om Windows Vista sin manglende popularitet. Kilden er i stor grad dette “Vista capable”-klistremerket som har vært kilde til forvirring, både blandt kunder så vel som Microsofts egne ansatte.
Som Mike Nash - en av Microsofts egne sa det etter å ha kjøpt en ny PC til Vista-bruk:
“I PERSONALLY got burnt … Are we seeing this from a lot of customers? … I now have a $2,100 e-mail machine.”
Det er kjent for oss som leser Dilbert, at markedsføringen og teknisk kvalitet er to motvirkende krefter.
I sin iver etter å selge flest mulig Vista-lisenser, så har Microsoft solgt noe som ikke stemmer med kundenes forventninger. Listen er senket for at flest mulig PC’er skal være “klare” for Vista. Det virker som man bør være forsiktig med å la markedsføringsavdelingen få alt for stor innflytelse på produktet som skal lanseres.
This is the game that will make the movie famous!
USA opplevde tidlig på 80-tallet et krakk i spillmarkedet. Æren for krakket blir gjerne (i allefall delvis) gitt til markedsførings- og økonomi-leiren. Mens selskapene tidligere var styrt av teknisk anlagte mennesker og gitt ut spill med høy kvalitet, hadde det økte salget banet vei for profesjonelt lederskap i selskapene.
Det viste seg at på boblens høyde så kjøpte folk hva det skulle være. Fra et rent (kortsiktig) økonomisk synspunkt så er det dumt å bruke et år eller mer på å utvikle noe av god kvalitet når et hasteprosjekt på noen få uker fortsatt kan selge tilfredsstillende godt. Måten selskapene tidligere hadde blitt drevet på tidligere var tilsynelatende lite effektiv. Det viktigste er å markedsføre og selge spill til flest mulig mennesker. Kvaliteten på produktet eller brukerens opplevelse er ikke like viktig så lenge produktet blir kjøpt.
Selve ikonet fra denne krakket er “E.T. the Extra-Terrestrial” som skal ha tatt seks uker å lage. Det har blitt kåret til tidenes dårligste spill. Youtube kan vise deg hvorfor.
Hva har vi lært?
Nå er selvfølgelig ikke Vista av like dårlig kvalitet, men artikkelen i NY Times er vel verdt å lese. Der vil du også kunne laste ned den rettslige klagen, Dell sin postmortem-raport og en hel masse av Microsoft sin epost-korrespondanse rundt “Vista capable” markedsføringstrikset. Kjekt for de som er veldig interesserte.
Jeg er sikker på at det er en lekse her et sted. Man skal ikke tro på alt noe som markedsføres kraftig. Man bør vel også ha i bakhodet at for mange selskaper så er det mange vil kalle bedrageri (som helt sikkert kan diskuteres) rett og slett lønnsomt. For Microsoft så er et størst mulig økonomisk overskudd målet. Det er aksjonærene de jobber for og kundene er et middel for å få inn penger. Kundene har i flere år vist at de tar til takke med hva som helst. Da er det naturligvis sløsing å bruke mye tid på å produsere et virkelig godt produkt når et hasteprodukt og litt markedsføring selger “tilfredsstillende”.
Det som er en positivt side med Vista-lanseringen er at det i dag finnes rimelige og gode alternativer. Eldre versjone av Windows er gode nok, så kravet om å oppgradere veier ikke tungt. Linux har kommet langt når det gjelder brukervennlighet, og Mac er sterkt tilbake. Kanskje det er begynnelsen på slutten av Microsofts monopol vi ser.
Jeg er sikker på at Mike Nash sin “$2,100 e-mail machine”, utstyrt med f.eks. Ubuntu vil duge til langt mer enn epost.
Abelia har nylig talt Microsoft sin sak i et brev til de parlamentariske lederne ved stortinget. De har basert seg på ECON sin omdiskuterte rapport. Den har enkelte merkelige forutsetninger, og den bygger igjen på danske rapporter som har vært kritisert for også å bygge på gale forutsetninger.
Jeg har skrevet om bruk av statistikk tidligere, og mener Abelia bør holde seg for god til å bruke statistikk som bygger på andre tvilsomme undersøkelser og åpenbart gale premisser. Det er også interressant å merke seg språkbruken i rapporten. “Åpen programvare” blir omtalt som “gratisprogramvarepakker”. Alle de positive sidene med åpen programvare fremfor proprietær programvare reduseres ned til en simpel forskjell i pris.
De har blitt satt på plass, og fornyingsministeren ser heldigvis ut til å gjenomskue det hele.
ODF og OOXML side om side.
Abelia sitt poeng går ut på at OOXML bør brukes side om side med ODF. Å ikke ta i bruk OOXML vil, slik Abelia ser det, hindre fremtidig innovasjon. Fordelen ved å bruke OOXML er at Office allerede er i bruk.
Etter mitt syn er det stikk motsatte tilfelle. Vi bør:
- Få det offentlige over på fri programvare. Det er lurt å bruke programvare med mer åpne verdier enn proprietær programvare. Microsoft vil forsvinne som en utgiftspost, og vi trenger ikke sende pengene til USA, men kan slippe til flere norske IT-selskaper. Her er det også mye penger å spare.
- Bruke ODF fremfor OOXML. ODF er allerede en ISO-standard. Den har hele tiden vært åpenhet rundt utviklingen. Ved standardiseringen av OOXML har Microsoft hele tiden blitt presset fra skanse til skanse. Dette er tungvindt. Mer om dette lenger ned.
Når det gjelder opplæring så ser jeg ikke at det skal være noe vanskeligere å lære opp brukere i for eksempel OpenOffice enn Microsoft Office 2007.
OOXML er nummer to.
Som nummer to i rekken bør OOXML i størst mulig grad være kompatibel med ODF. ECON-dokumentet fremhever at konvertering fra OOXML til ODF ikke kan gjøres uten at informasjon går tapt. (Sannsynligvis på grunn av særegenheter fra de gamle proprietære Microsoft-formatene)
Hvis ikke konvertering til og fra ODF ivaretas i OOXML-standarden, så er den mer til skade enn til nytte. Det er viktigere med interoperabilitet mellom ODF<->OOXML enn bakoverkompatibilitet med gamle proprietære binærformater.
Mange kommer ikke engang til å gidde å konvertere sine dokumenter. Arkiverte dokumenter forblir arkivert dersom det ikke er veldig viktig informasjon i disse.
Jeg taler vanligvis veldig varmt for viktigheten av å bevare dokumenter for fremtidige generasjoner. Slik jeg ser det er det hovedpoenget med både ODF og OOXML. Men når det gjelder MS sine gamle filformater så har langtidslagring aldri vært tanken. Dokumentene har vært proprietære og de skulle du få åpne så lenge Microsoft ønsket å tilby støtte. Denne risikoen har folk gått med på når de benyttet gamle .doc-formater. Jeg ser ikke noe poeng i at disse skal støttes i et moderne format. De bør istedet spesifiseres skikkelig slik at de kan konverteres.
Microsoft er tunge å rikke.
Noe som har blitt klart gjennom de siste årene er at Microsoft hele tiden har blitt presset fra skanse til skanse. Fra å lansere et “åpent” dokumentformat som slettes ikke er åpent, har de blitt presset til dit vi er i dag. Dette er ressurskrevende, og burde ideelt sett vært løst av markedets usynlige hånd.
Da Massachusetts i 2005 gikk over til åpne formater i sin forvaltning, ble Microsoft tvunget til å åpne sine formater. Før de risikerte å miste sitt monopol var det lite vilje til åpenhet rundt formater.
Microsoft er i en særstilling i og med at de er store og i praksis har et monopol. Vi bør se et mønster og heller bruke åpne alternativer. Vi er blitt så avhengige av Microsoft at vi bruker enorme ressurser på å tvinge gjennom endringer. VI bør istedet oppmuntre til reell konkurranse og innovasjon ved å velge formater som ikke gir konkurransemessige fortrinn.
Vi har sett det samme fra prosessen rundt ISO-standardiseringen. Microsoft presses til å spesifisere deler som ikke er dokumentert tilstrekkelig. Nylig leste vi at Microsoft endelig åpnet spesifikasjonen på sine gamle proprietære formater. Det er uforståelig for meg at ikke dette ble gjort allerede før ECMA-standardiseringen gikk igjennom.
Microsoft er helt unikt i EU-sammenheng. Med en konflikt som nå har vart i fire år og bøter på 13.5 milliarder kroner skiller de seg ut som særdeles motvillige når det gjelder åpenhet rundt sine produkter.
Fremtidig innovasjon
Hvis Abelias uro over fremtidig innovasjon i Norge hadde vært reell, så hadde de støttet ODF. Veien fra Microsoft lanserte OOXML til i dag da det er en potensiell ISO-standard har vært alt for lang. Formatet er, slik jeg ser det, forhastet, belastet og overkomplisert med for mye tanke på bakoverkompatibilitet. ISO-prosessen har påpekt simple feil som ville vært luket ut i en tidlig fase dersom Microsoft hadde hatt åpenhet rundt prosessen fra første stund. Vi bør legge Microsofts tidligere feiltrinn bak oss og begynne med et nytt, enkelt, fremtidsrettet format (ODF). På denne måten kan vi virkelig legge til rette for fremtidig innovasjon.
Takk til Glisglis og flickr for illustrasjon.
