Barnelaptop og nyskaping.

Dagbladet har skrevet om OLPC-prosjektet og XO-1-laptopen. Når det gjelder OLPC-prosjektet, så er all god omtale vel fortjent. Prosjektet er ganske enestående når det gjelder nytenking og innovasjon. Formålet er det heller ingenting å si noe på. Å hjelpe barn har de færreste noe å utsette på.

XO-1 er som kjent en imponerende liten maskin. Men, det jeg har latt meg imponere over er ikke selve PC-en, men nytenkningen og innovasjonen OLPC-prosjektet har stått for. Det er gjort en rekke geniale avgjørelser for å senke listen slik at flest mulig kan nyte godt av datateknologien.

Hardware og energiforbruk

Den mye omtalte sveiven som var planlagt tidlig i prosjektet har fått mye omtale. Nå skal vel opplading ved håndsveiv eller benbruk være tilleggsutstyr. Men det at en laptop kan lades opp med en enkel sveiv er i seg selv imponerende. Det forutsetter et veldig lavt energiforbruk. Når OLPC fikk gjennomgå i artikler for et par år tilbake, så var det vel ingen laptopper som kunne matche OLPC når det kom til energiforbruk. Selv i dag så kan vel de færreste stille opp mot XO-1 i denne kategorien.

Dagens modell har ikke sveiven som standardutstyr, men skal enkelt kunne lades opp ved å bruke solceller eller “alt” som kan gi 10-15V. Man trenger altså ikke utbygd elektrisitet der laptopen skal brukes. Det holder med et dieselaggregat, noe som er mer vanlig i landsbyer som ikke er koblet til elektrisk nett.

Skjermen og muligheten får å kjøre mesh-nettverk er også kule features. Også her har det vært en prioritet å spare energi. CPU skrus av når den ikke har noe nyttig å gjøre (ypperlig for ebooks) og nettverkschipene kan arbeide i stor grad uavhengig av CPU. Man skulle tro dette også var prioritet på “vanlige” bærbare, men det er tydelig at OLPC har funnet rom for forbedringer.

Det at de har fått energiforbruket ned til noen få watt er imponerende. Det er kanskje den største fremskrittet vi har sett i det siste når det kommer til laptoper.

Simplisitet

XO-1 er modulbassert. Den skal kunne tas fra hverandre med en enkel Phillips skrutrekker. Terskelen senkes når det kommer til reparasjon og oppgradering av laptopen. Får du tak i en reservedel, så kan hvem som helst bytte den. Det krever ikke eget utstyr eller spesiell kunnskap.

Sammenliknet med vanlige laptoper så er dette en liten designrevolusjon. Laptopper har lenge vært relativt vanskelige å bytte deler på. Mitt inntrykk er at det har vært lite standardisering komponenter. Det kan fort bli kronglete dersom du er uheldig og må bytte noe - hvis du i det hele tatt finner riktige skrutrekker(e).

Ikke bare en PC

Og det er dette som skiller OLPC-prosjektet fra konkurrentene som oftest nevnes. Eee og Classmate er rene komersielle prosjekter - de selger PC’er for å tjene penger. (Det er i allefall mitt inntrykk - rett meg gjerne).

OLPC handler om mye mer enn selve PC’en. Det handler om å la barn eie teknologien, ha mulighet til å skape og videreutvikle sitt verktøy. Det handler om å la barn kommunisere og bruke teknologien slik de selv vil. OLPC har et oppdrag som går utover det å pushe PC’er. Jeg tror ikke det samme kan sies om Intel og Asus.

Og man kan jo spørre seg om konkurrentene - f.eks. Classmate hadde dukket opp om det ikke hadde vært for OLPC. Vi har i dag 45 mer eller mindre liknende prosjekter. Selv om OLPC i seg selv skulle floppe når det kommer til salgstall og hvorvidt de klarer å presse pisen ned til $100, så har de allerede vunnet. De har demonstrert at bærbare PC’er med ekstremt lavt energiforbruk kan produseres. De har bevist at man kan benytte nettverk og elektrisitet på steder med minimal infrastruktur. De har banet veien, og tatt i bruk teknologi og design som vil komme andre bærbare PC’er til gode. Det virker også som at de har skapt et marked for billige bærbare PC’er som kan brukes i undervisning i fattige land.