Recently in Politikk Category

Da har jeg brukt noen dager på å roe meg etter å ha lest Steve Pepper sin redegjørelse for prosessen i Standard Norge som leder til en godkjennelse av OOXML som en ISO-standard. Det er nesten uvirkelig å lese hvordan prosessen har foregått og hvordan Ivar Jachwitz har kapret avgjørelsen på tross klare råd fra den tekniske ekspertisen. Standard Norge har utgitt en mer fyldig redegjørelse der de forsøker å forsvare sin avgjørelse. Etter min mening graver de hullet enda litt dypere.

SN ventet seg kritikk

Som forsvar har SN hevdet at en avgjørelse kom til å bli kritisert uansett hvilken “side” som hadde vunnet. Dette er en stor overdrivelse. De som offentlig har lobbyet for OOXML er få i antall og har klare motiver. Ved å stemme nei til OOXML, ser jeg for meg at kritikken hadde kommet fra Shahzad Rana (som får betalt for dette), og (i verste fall) et par andre personer. Kritikken ved en nei-stemme ville altså blitt marginal.

Fast-track som metode

SN gjør klart at avgjørelsen om at fast-track var riktig prosedyre for denne standarden ble tatt av ISO. Det har hele tiden vært åpenbart at fast-track ikke har vært en riktig prosedyre, men vi som har kritisert har heller ikke lastet SN for dette. Greit nok - SN peker på ISO som vel bør få skylden.

Høringen

Det kom som kjent 37 likelydende brev i støtte for OOXML. Disse hadde store mangler som skulle tilsi at enkelte ikke engang var gyldige. Etter møtet i 2007 ble kritikerne beroliget med at disse ikke skulle tas hensyn til. (- og stanset med det en debatt som vi egentlig burde hatt den gang)

Så viser det seg at nå er de allikevel blitt gyldige stemmer “for” OOXML. SN redegjør at alle brevene kom med “kjent avsender og i undertegnet stand”. De unnlater elegant å nevne det som digi allerede har påpekt at de har store betenkeligheter knyttet til seg.

Videre i sin redegjørelse graver SN hullet dypere ved å gjenta at kriteriet for å endre vår nei-stemme fra 2007: For å lande på en ja-stemme skal kommentarene være tilfredsstillende løst (dette kommer klarere frem i pressemeldingen fra 2007). Dette har åpenbart ikke vært tilfelle.

Vurdering av BRM

Om BRM-møtet beskriver de antallet kommentarer som skulle vurderes som “betydelig”. Dette er i beste fall å underdrive. Andre beskriver det som et hastemøte der hvert land fikk tatt opp og diskutert 1-2 kommentarer. Den store majoriteten ble tatt som “hjemmelekse” og stemt over eller bulk-godkjent uten diskusjon.

Slik SN ordlegger seg så blir 2 kommentarer avvist. De resterende 10 ble “akseptert eller akseptert med modifikasjoner”. Det virker jo som at det store flertallet ble akseptert.

Steve Pepper ordlegger seg anderledes. Han skriver at det var enighet om at 2 kommetarer var løst, og at 2 ikke var løst. De resterende 8 var det uenighet om.

Jeg vil tro at det de aller fleste anså de resterende 8 som ikke løst, og jeg tror jeg vet hvem som helst ville anse de som løst. Tatt i betraktning at Microsoft har en betalt person til stede, så er det urimelig å vente seg konsensus rundt hva som er løst tilfredsstillende.

Partisk komité

SN trekker frem et åpent brev som ble undertegnet av en majoritet før komitémøtet som et tegn på at medlemmene hadde tatt stilling før møtet. Slik jeg forstår SN så antyder de at majoriteten av komiteen var forutinntatt og inhabile.

Dette er naivt - hele komiteen (med noen få unntak) har deltatt i den offentlige debatten rundt dette og argumentert for sitt standpunkt. Dette har foregått i over et år, og medlemmenes standpunkter er slettes ingen hemmelighet. Jeg forstår ikke SN sin påstand.

Avstemming

Det har vært klart at det ikke skal stemmes om SN sin avgjørelse. Men, SN sin uttalelse påpeker at det (samlet sett) var en overvekt av ja-stemmer.

Men vent litt - de har jo allerede fastslått at standarden har en rekke punkter som må utbedres. Hvorfor teller de da med stemmene fra 2007 da Microsoft stuffet komitéen og sendte inn ferdig-brev? Med mindre jeg husker helt feil, så uttalte de i 2007 at de ville se bort fra brevene.

For å sli det slik: De konkluderte i 2007 med at (på tross av majoritetens stemmer) standarden hadde punkter som måtte rettes. De så altså bort fra disse stemmene og deres ferdig-brev i 2007.

Nå, i 2008, teller disse stemmene og brevene igjen? Har SN snudd igjen og mener at kommentarene ikke var relevante? Stemmene fra 2007 var tatt på et helt annet grunnlag enn det som ble diskutert i 2008.

Ser man for seg det samme ved f.eks. stortingsvalg, ser man absurditeten. Når man stemmer gjør man det ut fra dagens situasjon. Selv om hva du stemte ved sist valg kan være en faktor for deg personlig, så er det ikke en faktor når stemmene skal telles opp. “FRP gjorde det godt dette valget - men ved forige valg var det ikke mange som stemte FRP. Vi får korrigere resultatet”

Vi kan jo fikse standarden

SN argumenterer med at vi bør akseptere OOXML som en standard for da kan vi fikse standarden. Da vil vi kunne “være i en best mulig posisjon for å initiere og delta aktivt i et slikt revisjonsarbeid”. Dette er et gyldig argument i seg selv, hadde det ikke vært for at SN motsier seg selv. I 2007 var de klare på at kriteriet var at kommentarerne skulle utbedres tilfredsstillende. SN skal ta stilling til hvorvidt standarden er god nok - ikke om den kan la seg fikses.

I følge Geir Isene sin redegjørelse var dette heller ikke et kriterie på møtet, med unntak av en bisetning fra Jachwitz mot slutten.

Det at ISO kan være i stand til å fikse standarden er altså et ugyldig argument fra SN. Tullprat altså.

Og de graver dypere . .

Avslutningsvis skriver SN at de mener ISO bør evaluere fast-track-prosedyren og de påpeker at ECMA sin mulighet for å bruke frast-track bør diskuteres. De skriver “Vi mener at arbeidet med OOXML ville ha vært bedre tjent med om det hadde vært initiert som et nytt ISO-prosjekt.” Så hvorfor i all verden trumfet du da igjennom en godkjenning, Jachwitz? Dette har vært nei-sidens kanskje sterkeste argument. Ved å stemme nei hadde vi tvunget OOXML gjennom ISO “fra bunn”, slik SN hevder de ønsker og slik nei-siden hele tiden har arbeidet for. Hvorfor i all verden avgir du da en ja-stemme på vegne av Norge? Og hvordan kan du begrunne norges ja-stemme ved å argumentere for en nei-stemme?

Det blir for enkelt når Shahzad Rana avskriver de som vel er blandt de mest kompetente tekniske offentlige personene i Norge som “emosjonelle” og vanskelig å debattere med forde de har et “hatforhold til Microsoft”. Det er et billig triks for å slippe å ta stilling til problemene de tar opp, og det står klart for de aller fleste om en skal dømme etter kommentarene han får på utspillene.

Jeg har ikke sett annet enn at det Rana beskriver som et “emosjonellt hatforhold” er bygget på fakta, erfaring rundt Microsofts historie og deres holdninger til standarder. Jeg ser ikke noe irrasjonelt hat til Microsoft. Jeg ser sunn faglig skepsis til en bedrift som er dømt for monopolvirksomhet og som har en tvilsom historie med å sabotere standarder.

Hva mener han ligger bak Håkon W. Lie og Knut Yrvins eller andres agenda mot Microsoft om ikke faglige argumenter?

Slik jeg ser det vil de fleste av OOXML sine motstandere vil tjene på å ha to dokumentformater dersom virkeligheten er så rosenrød som Rana beskriver. For de som lager programmer så vil OOXML-støtte medføre en verdiøkning i deres produkter. For de som driver konsulentvirksomhet vil enda et dokumentformat bety enda flere timer som føres. Hvem av disse vil vel ikke tjene enda mer penger? Når selskaper og personer allikevel går mot OOXML så er grunnen selvsagt ikke et irrasjonelt hat mot Microsoft. Grunnen er at OOXML er en svak standard fra en monopolist, og at virkeligheten er langt fra så idyllisk som Rana beskriver den.

Som en motsetning, så kommer mange av motstanderene med gode argumenter og de har kilder å vise til. De lirer ikke av seg selvfølgeligeheter som alle er enige i eller snakker rundt grøten.

Jeg har fulgt Rana sine utspill i denne debatten i en god tid nå. Mitt inntrykk er at han forsøker å slite ut sine motdebatanter ved å gjøre alt for å unngå å svare på deres spørsmål og ty til billige triks på å avspore diskusjonen. Og det er forlengst blitt kjedelig.

The New York Times har skrevet om OOXML-avgjørelsen der Steve Peppers klage til ISO også er nevnt. Det kommer frem at Roger Frost, en ISO-talsmann, mener ISO vil se bort fra Peppers klager.

Det skrives også litt om avstemmingen i andre land. Malaysia sin linje er interessant - der ble representanter for Microsoft og IBM som ikke var invitert bedt om å holde seg unna kommitearbeidet. Microsoft fikk ikke utøvd sine triks i samme grad som de gjorde i Norge. Det er vel ingen overaskelse at Malaysia landet på en nei-stemme til OOXML.

Ivar Jachwitz blir også sitert på at de faktisk tok hensyn til de ferdigskrevne brevene som Microsoft sendte gjennom en rekke norske selskaper - som i varierende grad husket å fylle inn sitt eget navn og signatur. Etter møtet i 2007 fikk vi høre at disse brevene ikke ville bli lagt vekt på.

En annen artig notis er jo at Dagbladet (så vidt jeg kan se) ikke har nevnt debatten rundt juksing i Standard Norge i det hele tatt. The New York Times tydligvis mener dette er verdt en artikkel. Dagbladet er kanskje opptatt med å dekke viktige ting som hvor god bakkekontakt Paris Hilton har eller fortelle deg at travle jenter trenger en sexy framtoning.

Litt mer rant om debatten rundt datalagringsdirektivet.

Aftenposten publiserte et innlegg av sjef i Økokrim, Einar Høgetveit som er ganske interresant.

Et av argumentene for direktivet er som kjent at det skal være et verktøy for å oppklare “alvorlig kriminalitet”. Det skal altså (i utgangspunktet) bare brukes i saker der det er snakk om alvorlig kriminalitet. Det er derfor interresant å lese hvordan sjefen for Økokrim (allerede før direktivet er innført!) tar til orde for å flytte grensen enda et hakk. Eksempelene han bruker går ikke på f.eks. globale terrornettverk eller barnemishandlere som opprinnelig var påskuddet for direktivet. Eksemplene går på mer eller mindre hverdagskriminalitet som identitetstyveri og hackerangrep.

Ikke engang politiet ser på dette direktivet som noe som vil fungere slik det er ment. Det handler ikke om å få has på alvorlig kriminalitet - det handler om å kontrollere deg, meg og småkriminelle. Direktivet vil knapt ha noen funksjon når det gjelder dets opprinnelige målsetting!

Det er også artig å lese hans argument som bygger på at informasjonen ikke lagres hos politiet, men hos teleoperatørene. Han argumenterer med at folk allerede stoler på disse selskapene, og en eventuell lekasje vil være så alvorlig at det ønsker ikke selskapene.

Vi som ikke deler Økokrims skylapper husker sikkert at mer enn 100 000 personer fikk sin personlige informasjon delt ut til hvemsomhelst av flere teleselskaper. Og dette skjedde for bare noen få måneder siden! Økokrim var kanskje så raske med å henlegge saken at dette ikke nådde sjefen. De som har (og kommer til å) blitt utsatt for identitetstyveri og svindelforsøk derimot vil neppe føle seg like tilfreds med at all kommunikasjon og all aktivitet på nettet er i hendene på de samme teleoperatørene. De vil neppe like at politiet ikke nøler med å granske deg dersom de mistenker deg eller noen du har vært i kontakt med for å være småkriminelle.